Lyder oppfører seg på spesielle måter avhengig av ulike forhold.

En lyd kastes tilbake når den treffer en hindring. Samtidig forsøker den å smitte over sine vibrasjoner til den hindringen.
En hard vegg reflekterer nesten all lyden. En porøs vegg reflekterer lite lyd, for den «spiser opp» eller absorberer lyden i porene sine.
En tung vegg overtar lite av lydvibrasjoner. Dermed fortsetter svært lite av lyden videre på den andre siden. En lett vegg overtar mye av vibrasjoner. Derfor fortsetter mye av lyden videre på den andre siden. Ikke rart man bruker tunge gipsplater i veggene når man ikke ønsker at de i naborommet skal høre hva som sies.

En lyd ledes bedre langs en flate enn i fritt rom.

Har du noen gang vært i en større kuppelformet bygning og stått oppe på galleriet høyt over gulvet og med taket langt det oppe? I så fall forsøkte du kanskje å hviske langs veggen til en person som stod på andre siden. Og da forsøkte du sikkert også å prate tvers over til den andre siden. Hvilken lyd kom best fram? Hviskingen langs veggen eller pratingen tvers over rommet? Hviskingen langs veggen fungerte suverent best.

Mørke lyder forsøker å hoppe bukk over hindringer.

En venn bor i annen etasje ved en bråkete bilvei. En dag ble det satt opp støyskjerm. Det hjalp en del. Men de mørke tonene ble ikke særlig mye svakere. Så flyttet han tilfeldigvis ned i første etasje. Der var det mye bedre demping av de mørke lydene. Men de lyse lydene var akkurat som i 2 etasje.

Lyse toner orker ikke å reise så langt som mørke.

Du har kanskje lagt merke til at når du fjerner deg fra en konsert, blir diskanten raskere svekket enn bassen. Selv veldig langt unna, kan du høre bassen selv om diskanten er borte vekk. Lyse toner er rask vibrering, mørke toner er langsom vibrering. Da jeg var barn, syntes jeg det var moro å bade i badekar. Når jeg beveget håndflaten fort fram og tilbake i vannet, var det mye tyngre enn å bevege hånden sakte. Vibrasjoner opplever mer mostand jo raskere de vibrerer. Derfor rekker lyse lyder (raske vibrasjoner) kortere enn mørke.

Alle ting har favoritt-vibrasjoner.

Alle ting liker spesielt godt å vibrere med en bestemt hastighet (dvs en bestemt tone). Og da vibrerer de ganske heftig, altså med stor bevegelser. Denne favoritt-vibreringen kalles resonans. Noen ganger kaller vi det for egensvingninger eller egenvibrasjon. Hastigheten på favorittvibrasjonene kalles resonansfrekvens. Frekvensen (vibrasjonshastigheten) på resonansen er avhengig av flere ting, for eksempel lengde, tyngde, volum (størrelse).
Til og med luften selv kan komme i resonans. Du har kanskje forsøkt å lage ule-lyd fra en tomflaske. Da er det luften inni flasken som kommer i resonans. Hvis du fyller litt vann i flasken eller prøver med en mindre flaske, blir ule-tonen lysere. Det er fordi den mindre luftmengden har en annen resonansfrekvens, den har altså en annen vibrasjonshastighet som favoritt.
De som konstruerer høyttalere, liker ikke resonanser særlig godt, for de skaper ubalanse i lydbildet. Hvis konstruktørene ikke tyr til triks for å motvirke resonansene, kan det bli temmelig dårlig lyd i høyttalerne. Typisk gjenkjenner du en resonans som en tone som er alt for dominerende i det totale lydbildet.