Teleslynge i resepsjoner. En flott ting for høreapparatbrukere. I hvert fall i teorien…

– En taxi med teleslynge!
Jeg nærmest ropte av fryd.
– Her i Scotland har de taxier med teleslynge!
– Fint, da slipper jeg å prate med sjåføren denne gangen.
Etter at sjåføren hadde åpnet sin lille luke og sagt noen merkelige ord til oss, fant jeg ut at selvsagt måtte jeg benytte teleslyngen for å høre hva han hadde på hjertet. Dermed skrudde jeg høreapparatene over på T.
– Suuuus, tuut, brrrrr, svosj, svisj, Edinburgh, skrangle, skrangle, shhhhhhhhh, ok?
– Sorry, i didnt catch what you were saying.
– Brrrrr, tuut, shhhhhhhhh, wrooom, skrangle, svupp, castle, svosj, brrrrrr, svisj, klikk, before?
Dermed måtte kjæresten min stå for pratingen i denne taxien også.
Teleslyngen fungerte fint. Lyden var passelig sterk. Problemet var bare at mikrofonen var plassert et stykke unna sjåføren, og den plukket opp alle andre lyder like bra – eller bedre.

Senere – i hotellets resepsjon – en teleslynge som ikke virket. Og ingen som kunne gjøre noe med det.
Det samme gjentok seg i en bokhandel dagen etter; en teleslynge som ikke virket. Og ingen kunne gjøre noe med det.

På papiret ser det fantastisk ut; teleslynge for å sikre at høreapparatbrukere sidestilles med normalhørende. Men virkeligheten er en heeelt annen…
Hvilken er viktigst; papiret (statistikken) eller virkeligheten?